Digitalisering vil ramme akademia som en ”tsunami”

I innlegget om Education 3.0 var et av hovedpoengene mine at undervisingssektoren, enn så lenge, er beskyttet av formelle strukturer, som akkreditering, nasjonale preferanser og standarder, kulturforskjeller, språk og generell skepsis til andre undervisningsformer enn de en selv har hatt erfaring med. Dette har i sum ført til at utdanningsinstitusjonene i relativt liten grad har endret sin praksis (både innen undervisning, og for den saks skyld knyttet til forskning). Samtidig skjer det enorme endringer på andre områder, som nettopp er kjennetegnet av produksjon og distribusjon av informasjon. Dette kan lett føre til at den kommende overgangen blir brutal innen undervisningssektoren.

I Financial Times skriver Christopher Caldwell at digitalisering vil ramme akademia som en ”tsunami”, og føre til omfattende arbeidsløshet. Rektor ved BI, Tom Colbjørnsen, følger opp og slår fast at det er påfallende lite diskusjon om de mer langsiktige konsekvensene som digitalisering har for måten vi driver høyere utdanning på. Colbjørnsen stiller også spørsmålet som stadig oftere kommer opp, om forelesningen vil forsvinne: Vil de unge forholde seg til undervisning og veiledning kun on line, med det resultat at forelesninger og veiledning ”face to face” gradvis vil dø ut, parallelt med at de generasjoner som nå bekler akademia gradvis forsvinner? Vil forelesninger bli et generasjonsfenomen, på samme måte som papiravisene kan se ut til å bli?

Det er selvsagt nærmest umulig å spå hvordan overgangen faktisk vil arte seg og hvor raskt den vil komme, men noe som allerede er et faktum vil åpenbart kunne forsterkes: folk får jobb via nettverk. Dn.no skriver at 60% av amerikanske virksomheter allerede finner aktuelle kandidater til ledige stillinger i sosiale nettverk. Og nesten 9 av 10 venter å gjøre det innen ett år (det skrev de i fjor). Tilstedeværelse på nett blir dermed et must i mange bransjer og styrker meg i troen på min nåværende undervisningsform - samtidig som denne også har et betydelig forbedringspotensiale.

Nevnte Caldwell skriver:

Certain drawbacks of online courses are obvious. They lack human contact. They are still ill-suited to teaching humanities. Even as an argument rages over whether standardised tests play too big a role in forming the US meritocracy, online learning turns such tests into the end of education itself. The world’s gilded youth will continue to be educated at Oxbridge-style, or Ivy-style, universities. But the new online system will work perfectly well for most of those who cannot afford such an option – and in some cases better. We are not all Renaissance men. There are teenagers in Chinese villages who belong in MIT’s code-writing classes but might be three years of learning English away from drawing the slightest benefit from a Shakespeare course. There are mute, inglorious Miltons around the world who are never going to get the hang of writing code.

Much praise of the traditional university is meant to disguise the system’s shortcomings. When administrators talk about the capacity of classmates to inspire, they often mean that there is more sex, hashish and beer on campus than there used to be. When they talk about how “indefinable” the university experience is, they are begging us not to look too closely at the outrageous prices US (and increasingly European) universities charge.

In that sense, online education might be an improvement. It could give young people access to a modern economy and an advanced culture without requiring an apprenticeship in the vices of the rich.

De rent automatiserte studieformene, som kan være velegnet for noen formål, vil forhåpentligvis ikke blir enerådende. Men en rekke mellomsjangere vil utvikles i årene som kommer. Her gjelder det å følge med "i timen".

Via JonblOGG